Det siste året har vært spesielt spennende på musikk fronten for undertegnede, og de siste ukene enda mer så. For bare 13-14 måneder siden gikk det eksklusivt i Hans Zimmer, Trent Reznor anno 2000-tallet og andre gamlemenns orkestrale verker som akkopagnerer favorittfilmene mine. Spillelistene på iTunes var sortert i alfabetisk rekkefølge med American Psycho på topp, og Winter’s Bone på bunn. Spotify var fortsatt urørt.

En kveld tok jeg frem en plate som hadde blitt glemt i flyttelass mange år tidligere, og sekunder senere slo Kaizers Orchestras Maestro seg løs fra de eksterne høytalerne på MacBook’en, og siden har jeg vært slavisk lytter til den nydelige guttegjengen igjen. Men! For å kjøre anmeldelsen på rett spor; Det var først etter et romantisk forhold i fjor sommer at ørene mine begynte å høre etter i lokalsamfunnet, og Bergen er Norges musikkby. Drit i Røyksopp og store deler av Bergensbølgen, jeg snakker om John Olav Nilsen, Lars Vaular, Razika, Ocean of Lotion og for to dager siden, Anja Elena Viken.

Singelen som du kan høre i YouTube-linken over er lyrisk spennende, og det melodiøse er elegant i sin røffe, men pene og velkomponerte stil som stråler av menneskelighet. La det bare være sagt; Jeg er en filmanmelder, og sliter med å få tanker og følelser om musikk ut i fingrene, men I morgen er for meg en sang som på mange måter gir mye av artisten, samtidig som den lar lytterne tolke, eksperimentere og leke med den selv. Den kan bety så mangt, og den hurtige, og nesten epileptiske videoen gir et større uttrykk for en trang til å være fri fra konvensjonene.

Nå er kanskje det éne avsnittet som faktisk omhandler I morgen ikke noe Anja vil kaste på baksiden av et eventuelt cover, men i min mangel på kunnskap innad musikkanmeldelse, lar jeg det faktum at jeg i det hele tatt prøver snakke for seg selv. Med I morgen har Anja Elena Viken tatt steget inn i mitt personlige, og ikke så alt for omfattende iTunes-bibliotek anno 2013, bestående av Det har aldri føltes mere riktig å ta feil, De vakreste taperne, Oss to for alltid og en håndfull andre sanger i den rettningen. Velkommen skal du være!

Upstream Color er Shane Carruths andre spillefilm. Carruths forrige film, Primer er mer enn bare tidenes beste tidsreise-film, den er også et testament på Carruths enestående filmskapertalent. Denne mannen står ikke bare bak regien og manuset, han spilte også hovedrollen, samtidig som han er kreditert under produsent, komponist, redigering, castingansvarlig, produksjonsdesign og lydansvarlig. Siden filmen også er i særklasse, er det vanskelig å ikke få en enorm respekt for denne unge filmskaperen.

Traileren du kan se over er for Upstream Color, og om du frykter at den vil avsløre noe av plottet kan du ta det helt med ro. Traileren, som de to andre, er av ypperste kvalitet og gir meg mer på et par minutter enn mange fullstendige spillefilmer klarer. De er mystisk, samtidig som det hele ser ut til å være en slags hyllest til perfeksjonismen i prøvende fotoarbeid, hvor et annerledes, men passende lydspor drar meg inn i en transe som ikke gir slipp før skjermen er svart, og blir i tankene mine flere timer etter.

Jeg vet ingenting om filmens plott, og vil holde det slik. Primer ga meg en helt unik historie, som klarte å holde på interessen til tross for ekstremt treg progresjon. Når filmer lyktes i det, er det uten tvil noe som stemmer og det ser ut til å gå igjen i Upstream Color. 

«Django Unchained» er en slags sjangerhyllest av ypperste slag, og uttrykker ved flere anledninger at dette er Tarantinos endelige stopp. Han har gjort det stort tidligere i karrieren med filmer som «Reservoir Dogs», «Pulp Fiction» og «Inglourious Basterds». Alle disse, og resten av mannens filmografi har nesten ledet mot denne episke cineast pornoen i sin audiovisuelle fremtoning.

Den er spenstig, nådeløs og nesten skremmende underholdene på alle punkter, men faller til tider i fra hverandre på grunn av deltakelse i Oscar-kappløpet, som mest sannsynlig er en av grunnene til den kjedelige klippejobben. Nå har Tarantino mistet sin kjente og kjære klipper Sally Menke, som dessverre gikk bort i 2010, så det spiller nok også en rolle. Store deler av Tarantinos hurtige og ukonvensjonelle klippestil er fullstendig borte, og heller byttet ut med stygge overganger, unøyaktig presisjon og lite oversikt over lengde i klipp.

Ta for eksempels «Inglourious Basterds» scenen i den tyske kjelleren, hvor «heltene» sakte men sikkert holder på å bli avslørt. Dette var for meg filmens beste scene fordi den klarte å være fryktelig intens og spennende med simpel og velskreven dialog. «Django Unchained» har en lignende scene, og igjen er det filmens beste for min del, men den mangler så mye sett opp i mot «Inglourious Basterds» og blir ikke halvparten så intens og spennende. Det ligger uten tvil i klippingen. Her er det rotete, og kunne tjent stort på å ikke klippe bort en gang som jeg ikke skal avsløre her, men som sikkert alle so har sett filmen også reagerte på.

Leonardo DiCaprio som den skremmende Calvin Candie i Django Unchained

Leonardo DiCaprio gjør da sin beste rolle gjennom tidene og det er fantastisk å se han i en skurkerolle. Han er perfekt for det, og for meg er det et mysterium at hans nærmeste skurkerolle er den karismatiske forfalskeren i «Catch Me If You Can». Han er sleip, og på mange måter såpass galant i sitt utseende at det blir ekkelt på samme måte som Christian Bale i «American Psycho». Joda, det kan sies at manuset ikke lar han spille like mye på logikk og tause trusler som Hans Landa i «Inglourious Basterds» men i mine øyne passer det karakteren bedre. Han er ustabil til en vis grad, men uttrykker fortsatt en form for ubalansert fornuft som gjorde at «shake my hand»-scenen var ekstremt spennende.

Christoph Waltz er nok engang fantastisk, men for de som kun har sett han i «Inglourious Basterds» er det forståelig å kanskje anklage han for plagiat av sin egen rolle. Men han har i sin karriere vist et helt enormt spekter av følelser å spille på, og her tar han en miks av alt. Han er fortsatt litt truende som i sin forrige Tarantino-rolle, men han tar også å viderefører sine emosjonelle spill som vi så i «Carnage». Dessverre synes jeg at tittelkarakteren falt litt gjennom på grunn av Jamie Foxx, men han var langt ifra dårlig. Han overspilte litt for mye til tider, men like etter holdt han masken godt i de roligere scenene.

Filmen ender altså opp med å bli både den (nesten) beste og verste Tarantino-filmen i mine øyne, og da teller jeg også med «Death Proof». Klippejobben var til tider så pinlig at jeg ble dradd ut av nytelsen jeg ellers kjente på, men det er nettopp derfor filmen også kan stå som den beste. Den er fryktelig underholdende og har en gjensynsverdi ulikt noen av hans tidligere verker, kanskje sett bort ifra «Reservoir Dogs». Det er en sjangerhyllest av ypperste kvalitet hvor hver eneste scene er akkompagnert av en nydelig og klassisk Western-sang eller en mer moderne hip-hop-sang som straks gir filmen et større særpreg enn den ville hatt ellers. Det er kult, rått og ikke minst skamløst morsomt.

Før vi kaster oss ut i listen vil jeg få sagt at denne baserer seg på filmer jeg er interessert i å se. Så om en film du ser frem til ikke er på listen, er det bare til å skrike ut i kommentarfeltet under. Kanskje jeg har glemt den, eller kanskje kan du kan vekke interessen min for filmen. La oss begynne.

Denne listen er satt opp i kronologisk rekkefølge basert på premieredatoene. Ikke hvor mye jeg ser frem til hver enkelt film.

PS: Listen oppdateres også ukentlig ettersom filmer får distribusjon, utsatt premeredato eller bare fanger interessen min.

JANUAR

Gangster Squad

Premieredato: 11.01.13
Rolleliste: Sean Penn, Ryan Gosling, Josh Brolin, Emma Stone, Wade Williams…

Sett

Fra regissøren av Zombieland kommer en film i en helt annen sjanger. Vi følger en liten politigruppe som er ute etter å sette en stopper for gangsterikonet Mickey Coen (Sean Penn). Her får vi møte kjente ansikter som Ryan Gosling, Josh Brolin, Emma Stone og mange andre.

Noen av dere husker kanskje at filmen egentlig skulle ha sin kinopremiere i fjor, men ble utsatt grunnet skyteepisoden under The Dark Knight Rises-premieren i Aurora. Ruben Fleischer har også sagt at de valgte å kutte bort en scene, hvor en liten gruppe menn skyter vilt rundt seg i en kinosal. Det blir spennende å se hvordan sluttproduktet ser ut i dag, men interessen min har dessverre falmet litt med månedene som har gått.

Rust and Bone

Premieredato: 11.01.13
Rolleliste: Marion Cotillard, Matthias Schoenaerts, Armand Verdure…

Sett

Jeg var så heldig at jeg fikk sett Jacques Audiards, Rust and Bone under Bergens Internasjonale Filmfestival i fjor. Ikke bare var det en fin historie som klarte å røre ved hjerteroten, til tross for litt mekanisk presentasjon, men skuespillerne ga blant fjorårets beste prestasjoner i mine øyne.

Cotillard og Schoenaerts sine karakterer blir utsatt for en serie uheldige hendelser gjennom filmen, og uten deres styrke som skuespillere ville nok filmen falt rett i bakken. Det må også sies at filmens fotoarbeid var det beste med det hele, og det klarte å presse deg inn i en slags melankolsk drømmeverden pakket inn i et teppe.

Django Unchained 

Premieredato: 18.01.13
Rolleliste: Christoph Waltz, Jamie Foxx, Leonardo DiCarpio, Samuel L. Jackson…

Sett

Jeg føler meg som et barn på julaften hver gang Django Unchained kommer opp til meg, om det er i samtaler, reklamer eller på topplister fra i fjor. Quentin Tarantino er kanskje ikke min favorittregissør, men han er blant de som alltid leverer 100% skamløs underholdning.

I Django Unchained tar han opp nok et kontroversielt tema mange liker å skygge unna, og i følge det amerikanske publikum gjør han det med teft og elegans. Jamie Foxx spiller en tidligere slave som skal, ved hjelp av Christoph Waltz sin karakter, redde sin kone fra den horrible plantasjeeieren spilt av Leonardo DiCaprio.

Les Misérables

Premieredato: 18.01.13
Rolleliste: Russel Crowe, Hugh Jackman, Anne Hathaway, Amanda Seyfried…

Les Misérables ser ut til å bli det løftet sjangeren trenger i filmverden. Regissert av Tom Hooper blir vi tatt med på en utradisjonell musikal hvor alt av sang er spilt inn på settet, rett fra skuespillerenes munn. Det lille jeg har hørt er nydelig i sin lyrikk, og utifra klipp ser kinematografien spirituelt mesterlig ut.

Frankenweenie

Premieredato: 25.01.13
Rolleliste: Catherine O’Hara, Martin Short, Martin Landau, Winona Ryder…

I følge anmeldelser fra internasjonale seere fungerer Frankenweenie som en retur til klassisk Tim Burton-stil. Filmen er en slags utvidet versjon av kortfilmen Burton lagde tidlig i karrieren, som gjorde at Disney sparket han fordi den ikke passet til den yngre målgruppen de ville ha.

Nå har han en solid stilling i filmindustrien, og er et respektert navn både blant kritikere og seere, noe som gjør det mer attraktivt for Disney å distribuere en slik film.

FEBRUAR

Jakten

Premieredato: 01.02.13
Rolleliste: Mads Mikkelsen, Thomas Bo Larsen, Annika Wedderkopp…

Jakten er Thomas Vinterbegs retur til regissørstolen siden hans herlige Submarino fra 2010. Jeg fikk først øye på filmen i etterkant av Cannes-premieren i fjor, hvor Mads Mikkelsen tok med seg prisen for beste skuespiller. Noe som enten er en tryllekunst eller et bedrag, da jeg ser det som umulig å overgå Denis Lavants prestasjoner i Holy Motors.

Lincoln

Sett

Premieredato: 01.02.13
Rolleliste: Daniel Day Lewis, David Strathairn, Sally Field, Joseph Gordon-Levitt…

Du kan si hva enn du vil om Steven Spielberg som regissør, men du kommer ikke unna det faktum at han er en av nåtidens beste. Det har blitt en liten trend å mislike store regissører som Spielberg og Jackson iløp av de siste årene, og til tross for at de er langt ifra er mine personlige favoritter kan jeg akseptere at de nesten eksklusivt lager høyklasse-film.

Når du da tar å plasserer Daniel Day Lewis i rollen som Lincoln har du en selvskreven klassiker. Lewis er uten tvil den  beste karakterskuespilleren som lever i dag, og han forsvinner alltid dypt inn i rollene sine. Nå håper jeg bare at Spielberg ikke kjører det så alt for klassisk og generisk, men uansett har vi en god film i vente.

Zero Dark Thirty

Sett

Premieredato: 08.02.13
Rolleliste: Jessica Chastain, Joel Edgerton, Jason Clarke, Kyle Chandler…

Til tross for at jeg likte Kathryn Bigelows, The Hurt Locker mer enn mange andre, var jeg meget skeptisk til hennes nyeste film om jakten på Osama Bin Laden, Zero Dark Thirty. Det var helt til bekjente som fikk sett den hyllet den såpass at de plasserte den høyt på topplistene, og kalte den et verk bedre enn The Hurt Locker og resten av filmografien til Bigelow.

Jessica Chastain stjeler visstnok hele showet, og det er ikke en hemmelighet at den Oscar-nominerte skuespilleren alltid leverer. Det blir spennende å se hvordan Zero Dark Thirty tar opp et slikt samfunnsrelevant tema, spesielt siden filmen var i produksjon før Osama Bin Laden ble drept i 2011.

Hitchcock

Premieredato: 15.02.13
Rolleliste: Anthony Hopkins, Helen Mirren, Scarlett Johansson, Danny Huston…

Filmen Hitchcock er hovedsaklig interessant fordi vi følger Anthony Hopkins som tittelkarakteren, Alfred Hitchcock. Kanskje den mest gjennkjennelige regissører gjennom tidene. Men det er også mange andre elementer som spiller inn i interessefaktoren. Rollelisten er en av de, men også måten filmen ser ut til å være bygget opp på virker veldig lovende.

I den første traileren kunne vi se Scarlett Johansson i den berømte dusjscenen fra Psycho, og det er nettopp den berømte skrekkfilmen Hitchcock fokuserer på. Hvorfor Hitchcock valgte akkurat den, og prosessen fra idéen til kinolerretet.

The Master

Sett

Premieredato: 15.02.13
Rolleliste: Philip Seymour Hoffman, Joaquin Phoenix, Amy Adams…

The Master var for meg den fillmen jeg hadde lyst å se i fjor, men dessverre fikk den ikke norsk premiere på lik linje med andre land. Nå som den kun litt over to måneder unna er det fortsatt den filmen jeg har lyst å se.

Paul Thomas Anderson endte opp på andreplass i min toppliste som tok for seg regissører gjennom tidene, og det er kanskje ikke så rart at jeg får filmnerd-ereksjon av det lille jeg har sett fra The Master så langt. PTA har fått med seg Philip Seymour Hoffman igjen, samtidig som han har tatt Joaquin Phoenix under vingen. Begge de sentrale skuespillerne er altså av beste kvalitet, og i et 144 minutter langt drama fra Paul Thomas Anderson kan det ikke bli annet enn et mesterverk.

Anna Karenina 

Premieredato. 22.02.13
Rolleliste: Keira Knightley, Jude Law, Aaron Taylor-Johnson, Alicia Vikander…

Anna Karenina var én av mange filmer jeg hadde lyst å se på fjorårets BIFF (Bergens Internasjonale Filmfestival), men som dessverre måte vike bort på grunn av lite plass på timeplanen. Etter det gikk den dessverre helt i glemmeboken i noen måneder, men etter å ha lest fjorårets siste utgave av Cinema ble jeg igjen interessert.

Dette ser ut til å bli et herlig og annerledes kostymedrama, og rollelisten ser så langt ut til å briljere. Spesielt morsomt blir det å se Keira Knightley i nok en film fra Joe Wright.

MARS

Cloud Atlas

Premieredato: 08.03.13
Rolleliste: Tom Hanks, Halle Barry, Jim Broadbent, Hugo Weaving, Jim Sturgress… 

Til tross for at jeg kun liker én film fra Wachowski-søsknene har jeg stor tro på at Cloud Atlas har potensialet til å bli en av 2013s mest minneverdige filmer. Det betyr ikke at jeg tror det vil bli årets beste, men at dens unike fortellerteknikk vil bli husket og analysert er nok lite tvil om, spesielt om det faktisk er slik jeg forestiller meg.

Filmens rolleliste har en enorm jobb når de må spille mange forskjellige karakterer hver, fordi filmen beveger seg mellom fortid, fremtid og nåtid. Og om alt annet mislykkes, er den uansett visuelt nydelig.

APRIL

Mama

Premieredato: 05.04.13
Rolleliste: Jessica Chastain, Nikolaj Coster-Waldau, Megan Charpentier…

Det som først fanget oppmersksomheten min for Mama var det faktum at Guillermo Del Toros navn var tilknyttet til den. Det viste seg at han kun var kreditert som produsent, og ikke regissør, men plutselig var det andre ting som pirret interessen. To skuespillere på rollelisten. Jessica Chastain (andre film på denne listen) og Nikolaj Coster-Waldau fra Game of Thrones. Begge to herlige skuespillere, og magefølelsen min sier at de kan bli en spennende duo. Det blir uansett spennende, og jeg håper virkelig vi får én god skrekkfilm i år.

The Place Beyond the Pines

Premieredato: 05.04.13
Rolleliste: Ryan Gosling, Bradley Cooper, Rose Byrne, Eva Mendes…

Går vi helt tilbake til 2011 var Blue Valentine med Ryan Gosling og Michelle Williams høyt på topplisten min. Nå er Blue Valentine-regissør Derek Cianfrance tilbake med en ny film som lover bra i seg selv. Det er også veldig positivt at Ryan Gosling returnerer, for ikke bare har jeg utviklet et slags homoerotisk forhold til han de siste årene, men han har en utrolig kjemi med Cianfrance.

Jeg har enda ikke sett en eneste trailer for The Place Beyond the Pines fordi jeg ikke trenger noen form markedsføring for å vite at denne skal ses. Denne står høyt på listen over filmer jeg ser frem til i år, og det er godt ventetiden ikke er så alt for lang.

Spring Breakers

Premieredato: 15.04.13
Rolleliste: James Franco, Selena Gomez, Ashley Benson, Venessa Hudgens, Rachel Korine…

Jeg har sett frem til Spring Breakers i omtrent et år nå, og helt til anmeldelsene kom for rundt seks måneder siden var det en slags “guilty pleasure” fra min side. Nå er det da blant de filmene jeg ser mest frem til i år, ettersom folk drar assosiasjoner til Terrence Malick.

Rollelisten er som dere kanskje ser ganske rar, men det er nettopp det som interesserer meg, og jeg har full tillit til Harmony Korines noe spesielle registil.

Evil Dead

Premieredato: 26.02.13
Rolleliste: Jane Levy, Shilioh Fernandez, Jessica Lucas, Lou Taylor Pucci, Elizabeth Blackmore…

Det er alt for mange remakes/reboots (osv.) av gamle og klassiske filmer, men Evil Dead ser faktisk ut til å både hylle og videreføre den klassiske Sam Rami filmen fra 80-tallet. Jeg har sett frem til denne filmen siden den første traileren kom i fjor, og nå som trailer nummer 2 har kommet har filmen skutt opp på listen over de jeg ser mest frem til.

Best av alt, det er i følge regissøren ikke noe datagenererte spesialeffekter, og ut ifra Rami og Campbell vil dette bli en herlig filmfest.

MAI

Star Trek: Into Darkness 

Premieredato:15.05.13
Rolleliste: Chris Pine, Zachary Quinto, Benedict Cumberbatch, Karl Urban…

Star Trek interessert meg aldri. Jeg var en Stargate/Star Wars-fan, og ville ikke kaste meg inn i enda et Science Fiction-univers så dypt som Star Trek. Det var helt til J.J. Abrams i 2009 kom ut med en ny Star Trek-film som virkelig imponerte. Jeg gikk tilbake å så flere av filmene, og flere av episodene fra de forskjellige TV-seriene, men det er først nå jeg er virkelig girret.

Star Trek: Into Darkness er ikke bare en fortsettelse fra J.J. Abrams, det er en introduksjon av en ny karakter spilt av Benedict Cumberbatch. Jeg oppdaget først Cumberbatch i fjorårets Tinker, Tailor, Soldier, Spy, før jeg senere ble forelsket i ferdighetene hans som Sherlock Holmes i BBC-serien, Sherlock. Det ser uansett ut til å bli en ren fest, til tross for at jeg frykter Abrams kjører stil over substans, men det må vi bare vente å se.

Only God Forgives

Premieredato: 24.05.13
Rolleliste: Ryan Gosling, Kristin Scott Thomas, Tom Burke, Yayaying…

Nicolas Winding Refn og Ryan Gosling ga oss Drive i 2011. Den endte opp å bli min favorittfilm det året.

Gud bedre. Det kjennes ut som det var i går at Nicolas Winding Refn og Ryan Gosling ga oss en film med så sterk stilsans at jeg ble blåst ut av sete. Nå er de allerede klar med enda en film i lag. Jeg har fulgt dette prosjektet tett helt siden det ble offentlig, og jeg må applaudere for Refn for å holde kortene tett til brytet.

Lite er fortsatt kjent, men én ting er sikkert: Gosling og Refn kan ikke mislykkes. Om de gjør det, da tør jeg aldri å se frem til en film resten av livet. Det som da er kjent er at Gosling spiller en “respektert skikkelse” i Bangkoks kriminelle underverden hvor han… mer skal jeg ikke si for dere som ikke vil vite mer.

To the Wonder

Premieredato: 24.05.13
Rolleliste: Ben Affleck, Rachel McAdams, Javier Bardem, Olga Kurylenko…

Terrence Malick er nok den ene filmskaperen i dag som lager filmkunst. Bare et raskt tilbakeblikk i filmografien viser oss The Three of Life, mens et noe dypere dykk tar oss med til The Thin Red Line og Days of Heaven. To the Wonder høres ut til å holde seg sann til dette.

Det er da ikke bare kunsten som interesserer meg, men også rollelisten som er festet til filmen. Ben Affleck er rikitgnok ikke en feilfri skuespiller, men McAdams, Bardem og Kurylenko har imponert tidligere i de respektive karrierene. Spesielt Bardem, og det ser ut til at han spiller en sentral rolle i filmens uttrykk og jeg ser frem til å se mer.

Nymphomaniac

Premieredato: xx.05.13
Rolleliste: Charlotte Gainsbourg, Stellan Skarsgård, Shia LaBeouf, Jamie Bell… 

Enda en regissør som kanskje kan bli plassert under kunsterkategorien, men da med flere hatkommentarer under artikkelen. Lars von Trier har uten tvil noen svært pompøse og spektakulere filmer i sin filmografi, og nå som han lager et to-delt erotisk drama kan jeg ikke annet enn å glede meg.

JUNI

The Great Gatsby

Premieredato: 07.06.13
Rolleliste: Leonardo DiCaprio, Carey Mulligan, Joel Edgerton, Jason Clarke…

Den eneste grunnen til at jeg er interessert i The Great Gatsby en den nydelige visualiteten som sprudler ut av bildene jeg har sett fra trailere og andre steder. Det er uten tvil en svært appellerende faktor, og det er ikke ukjent at Baz Luhrmann har noen fine filmer på CVen.

JULI

You are Here

Premieredato: 05.07.13
Rolleliste: Melissa Rauch, Zach Galifianakis, Owen Wilson…

Fra skaperen av Mad Men kommer en… komedie. Matthew Weiner står bak både regien og manuset for denne filmen, og det er spennende å se han gjøre noe helt annet enn Mad Men. Rollelisten er også middels interessant med både Owen Wilson og Zach Galifianakis, begge to profilerte navn i sjangeren.

Jeg er også glad i “road trip”-filmer, og har stor tro på at Weiner ikke bare kan lyktes i sjangeren, men gjøre det nydelig.

Kick Ass 2

Premieredato: 19.07.13
Rolleliste: Jim Carrey, Chloë Grace Moretz, Nicolas Cage, Aaron Taylor-Johnson…

Etterfølgeren til en av mine moderne favoritt komedier har potensialet til å bli minst like god, om ikke bedre. Jeg var veldig skeptisk til at Jim Carrey skulle spille en så aktiv rolle, men etterhvert som mer informasjon og bilder har kommet frem har alt snudd.

Det vil også bli veldig morsomt å se Cloë Grace Moretz og Nicolas Cage igjen, ettersom de absolutt var det jeg likte best fra den første filmen. For hvilken rolle passer bedre til den nevrotiske tullingen Nicolas Cage?

Pacific Rim

Premieredato: 19.07.13
Rolleliste: Idris Elba, Charlie Hunnam, Ron Perlman, Charlie Day…

Guillermo del Toro fortjener så mye mer respekt fra oss cinefiler enn han får. Selvsagt, mange liker filmene hans og hyller store deler av filmografien hans, men få applauderer han for hans integritet og kjærlighet for industrien. Nå skal jeg ikke skrive for mye om det her, men hans neste film ser absolutt attraktiv ut.

Han tar et ganske kjedelig premiss og får det til å virke interessant og episkt. For det er nettopp det denne filmer ser ut til å bli. En episk actionfilm fra en mesterlig regissør, og filmens visuelle arbeid ser overraskende bra ut. Del Toro vet fortsatt å lage monstre på film.

AUGUST

Elysium

Premieredato: 16.08.13
Rolleliste: Matt Damon, Jodie Foster, William Fichtner, Sharlto Copley…

Niell Blomkamp ga oss i 2009 en av tidenes beste og mest originale Science Fiction-filmer med District 9. Nå er han tilbake, sammen med Sharlto Copley, med nok en film i samme sjanger. Denne gang med Matt Damon i hovedrollen.

Idéen bak filmen er veldig interessant, og viser at Blomkamp ikke bare lager visuelt slående filmer med kule actionsekvenser, men også samfunnskritikk som få andre gjør. Han holder også kortene tett til brystet, og jeg begynner virkelig å kjenne på ventetiden.

Blood Ties

Premieredato: 23.08.13
Rolleliste: Mila Kunis, Marion Cotillard, Zoe Saldana, Clive Owen…

Til tross for at fjorårets Little White Lies ikke kom helt på topp hos meg, falt den i smak. Blood Ties kommer fra regissøren av nevnte film, og igjen kan vi se Marion Cotillard i en av hovedrollene. Det er da ikke bare det faktum at Guillaume Canet og Marion Cotillard samarbeider igjen som fanger oppmerksomheten, men også resten av rollelisten.

Gåten Ragnarok

Premieredato: 30.08.13
Rolleliste: Sofia Helin, Pål Sverre Valheim Hagen, Nicolai Cleve Broch…

Det beste med fjorårets Kon-Tiki var uten tvil skuespillerprestasjonene, og da spesielt fra Pål Sverre Valheim Hagen som Heyerdahl. Derfor var det naturlig for meg å finne spenning i dette prosjektet, og spesielt etter traileren fikk jeg inntrykk av at denne har sjansen til å bli en bedre norsk action/skrekkfilm enn det vi har sett de siste årene. Det er også den eneste norske filmen på listen min i år, dessverre.

SEPTEMBER

This is the End

Premieredato: 27.09.13
Rolleliste: Seth Rogen, Jay Baruchel, James Franco, Emma Watson…

Traileren for Evan Goldberg og Seth Rogens dommedagskomedie er av de sjeldene, da den faktisk fikk meg til å le høyt. I filmen spiller Rogen, Baruchel, Franco, Watson og mange andre seg selv i en apokalyptisk verden. Fortsatt litt usikkert om det er post-apokalyptisk eller ikke.

Den ser uansett hystrisk morsom ut, og spøken om Michael Cera var herlig. Dette er en film som enten vil lyktes til de grader, eller falle fra hverandre og bli en flat komedie. Men spesielt de første sekundene av traileren var humor-gull.

OKTOBER

The Worlds End

Premieredato: 18.10.13
Rolleliste: Martin Freeman, Rosamund Pike, Simon Pegg, Nick Frost…

Enda en dommedagsfilm, og rett etter den forrige. Vel, dette er også en komedie og kommer til oss fra gudene innen sjangeren, Simon Pegg og Edgar Wright. Pegg og Wright har samarbeidet på to filmer tidligere og jeg liker både Shaun of the Dead og Hot Fuzz bedre enn så å si alle andre moderne komedier.

Det er nok lite som kan gå feil her, og jeg ser virkelig frem til nok et møte med den sprøe hjernen til Wright og co. Det er også et pluss at Martin Freeman er med på rollelisten.

DESEMBER

The Hobbit: The Desolation of Smaug

Premieredato: 13.12.13
Rolleliste: Martin Freeman, Richard Armitage, Ian McKellen, Benedict Cumberbatch…

Det var herlig å komme tilbake til Middle-earth i Peter Jacksons The Hobbit: An Unexpected Journey, og jeg ser virkelig frem til flere og større eventyr i dette universet. Denne gang har jeg lest bøkene i forkant, noe jeg ikke hadde gjort med Lord of the Rings-trilogien, men jeg går fortsatt inn og forventer overraskelser, noe jeg fikk i den første filmen.

Jackson gir oss uten tvil et nydelig univers og noen fantastiske eventyrfilmer som få kan utkonkurrere, og det faktum at selveste Benedict Cumberbatch har stemmen til Smaug er grunn nok til å se den i seg selv. Som Gollum-scenen i den første, har jeg stor tro på at Smaug-scenen(e) i den andre vil fungere ypperlig.

Forrige oppdatering: Frankenweenie (nyt på listen), Anna Karenina (ny på listen), Spring Breakers (Distribusjon), Evil Dead (Distribusjon)

_______________________________________

Dette var da de filmene jeg ser frem til som har en fastsatt premieredato på norsk kino. Det er nok noen jeg har glemt eller hoppet over, så skrik gjerne ut i kommentarfeltet under. Del 2, hvor jeg tar for meg de som ikke har fast norsk premiere enda vil komme om ikke så alt for lenge, så hold øynene åpen for den.

Det er ikke en hemmelighet at spillindustrien ikke har et veldig godt forhold til bruktspill-markedet, og ryktene om å sette en stopper for det har surret i mange år. Nå ser det da ut til at Sony har bestemt seg for å trappe opp i kampen, da denne RFID ID-brikken, vil kunne blokkere innholdet på disken, selv uten å være tilkoblet til internett.

Eller ikke.

For oss som ikke kjøper brukte spill, eller låner av bekjente så alt for ofte, virker det ikke som et veldig stort problem, men det kan fort bli det. Se for deg et scenario hvor din PlayStation 4 blir ødelagt og du får deg en ny. Nå, om dette faktisk blir en realitet, vil det være en mulighet for at diskens innhold ikke vil fungere på din nye konsoll. Selvsagt trenger det ikke å være så drastisk som at hele spillet blir blokkert, men kun enkelte elementer som online-modusen, men bare det vil bli feil.

Vi vet fortsatt veldig lite om dette, og det er ikke sikkert at RFID ID-brikken i det hele tatt vil bli installert på den kommende konsollen, men jeg tror ikke denne nyheten vil love bra for Sony i den kommende duellen med Microsofts nye konsoll. Begge som med høy sannsynlighet kommer i slutten av 2013 eller tidlig 2014.

Kilde: Kotaku.com 

05. Steve McQueen

Steve McQueen har med sine to spillefilmer kastet seg inn i mitt liv ulikt noen annen regissør. Han kom fra intent med «Hunger» i 2008, og introduserte meg ikke bare for Michael Fassbender, men også en mer moden fortellerteknikk. Dette gjenspeiles også i hans andre spillefilm, «Shame» hvor det noe morbide og kontroversielle plottet fungerte ypperlig.

McQueen tar sjanser på historier få andre tør, og som oftest blir substansløse klisjéer når det først skjer. Det står mye respekt i det, og McQueen er uten et sekunds tvil en av de beste nykommerne i regissør- og manusforfatter-yrket.

Fra venstre: Nicolas Winding Refn, drømmemannen (også kjent som Ryan Gosling)

04. Nicolas Winding Refn

Det skal ikke legges skjul på at mitt forhold til Nicolas Winding Refn var nesten ikke eksisterende før 2011, når «Drive» kom på kino. Jeg hadde sett noe fra hans filmografi tidligere, men ble aldri helt oppslukt av det jeg så. Men med ”Drive”s enestående tone ga jeg han en ny sjanse, og det angrer jeg ikke på.

Refn har noen auteuriske grep som virkelig gir filmene hans et ekstra lag av stil, og som gjør de så mye kulere enn mange andre filmer. For det er nettopp det Refn gjør, han lager kul film. Det kan lett diskuteres at noen av de kanskje grenser mot å være substansløs i sin fortelling, men jeg blir aldri lei av å tre inn i et filmunivers han har skapt rett og slett fordi det er ulikt noe annet i dagens Hollywood.

03. David Fincher

David Fincher var blant de første regissørene som virkelig beviste for meg at film kan være mer en tidsfordriv. De depressive og til tider melankolske filmene i hans filmografi tar meg med på noen møter som er mer enn simpel underholdning på en lørdagskveld. Finchers filmer blir i hodet mitt flere uker etter jeg har sett de for første gang, og han byr nok på den filmografien med flest filmer som jeg kan sitte meg ned å se når som helst.

Fra «Seven” til «The Social Network», og fra «Fight Club» til «The Girl with the Dragon Tattoo»  er det en ubeskrivelig gjensynsverdi som jeg ikke finner hos mange andre. Det er samfunnskritikk og underholdning smeltet sammen til en velsmakende luksusrett som jeg aldri blir mett av.

02. Paul Thomas Anderson

I diskusjoner med venner og bekjente liker jeg å kalle Paul Thomas Anderson en av de beste i sitt felt. I situasjoner som dette, hvor jeg sitter skjult bak en PC-skjerm liker jeg å si at PTA er nåtidens beste regissør, rent objektivt.

Enten du liker filmer som «Boogie Nights», «Magnolia» eller «Punch Drunk Love» er det ikke til å legge skjul på hvor filmatisk mesterlig de alle er. Jeg unngikk også å nevne «There Will be Blood» fordi den står i en klasse for seg selv, såpass at jeg ser på den som en av de beste filmene gjennom tidene, i hvert fall de siste årene.

Det er lite som kan bli sagt om Paul Thomas Anderson som ikke allerede er sagt andre plasser, men han er en mester i sitt felt, og det håper jeg flere legger merke til i hans kommende film, «The Master»

01. Stanley Kubrick

Jeg sa David Fincher var én av de første regissørene som virkelig beviste for meg at film var mer enn tidsfordriv. Vel, Stanley Kubrick var den første. Det var «A Clockwork Orange» og «Dr. Strangelove: Or…» som virkelig slo på den bryteren i hodet mitt, og når jeg senere fikk gravd dypt i regissørens filmer gikk det opp for meg at dette var noe jeg ville dedikere livet mitt til. Studieveien min er inspirert av Kubrick, fritidsdrivet mitt er inspirert av Kubrick og dessverre er også håret mitt inspirert av Kubrick.

Jeg blir kalt en ”fanboy” av folk når jeg snakker om regissører som Quentin Tarantino og Coen-brødrene, men om folk hadde latt meg snakke fritt om Kubrick ville jeg nok blitt kalt en løgner for å si at jeg er en ateist. Kubrick er ikke bare min favoritt, han har lagt igjen en utrolig mengde med inspirasjonskilder som resten av verden nyter godt av.

_____________________________________

Dette var da min liste. Nå kan du få lov å legge igjen din i kommentarfeltet under!

Titlene med hyperlink viser til min anmeldelse av filmen

La det bare være sagt. Det er to filmer jeg valgte å ta bort fra denne listen av den grunn at de først har norsk kinopremiere i år (2013). Det er «Holy Motors» og «Rust and Bone», begge franske filmer hvor førstnevnte uten tvil fortjener 1.plassen. Det er altså Holy Motors som er min favoritt film fra 2012, men den får dessverre ikke være med på årets liste.

Jeg vil også få sagt at jeg ikke har sett alle nye filmer i år (har sett 55 på kino), og derfor mangler det kanskje noen fra listen. I rangert rekkefølge etter ønske er det; «Spring Breakers», «Excision», «Beasts of the Southern Wild», «Amour», «Once Upon a Time in Anatolia», «Barbara», «The Intouchables» og «Argo».

Det er også noen filmer som briljerer med sitt fravær på denne listen fordi jeg hadde de på fjorårets liste (beste fra 2011), fordi de enda ikke var oppført med norsk distribusjon. Blant dem er «Martha Marcy May Marlene», som for øvrig ville kommet høyt på årets liste også, men ligger for øyeblikket på en solid andreplass på fjorårets. Men nå kaster vi oss i det, med å telle raskt fra 20-11, før vi ser nærmere på 10-1 lenger nede.

20. «Grabbers»

19. «Young Adult»

18. «Polisse»

17. «Les Petites Mouchoirs» (Little White Lies)

16. «Tinker, Tailor, Soldier, Spy»

15. «Prometheus»

14. «The Hobbit: An Unexpected Journey»

13. «Final Cut»

12. «Moonrise Kingdom»

11. «Seven Psychopaths»

10. Cosmopolis 

David Cronenbergs siste spillefilm er kanskje litt for ambisiøs i sin presentasjon av de forskjellige temaene den kommenterer, men til tross for noe rotete regi og overeksponert dialog fungerte «Cosmopolis» ypperlig for meg.

De to hovedgrunnene til at «Cosmopolis» pirret interessen min i forkant av visningen var Cronenberg som regissører og sjarmgutten Pattinson som skuespiller. Som sagt er filmen litt for ambisiøs i sin presentasjon, da den kommenterer alt fra finanskrisen til sosialklasser, seksualitet og krigsherjinger i forskjellige u-land. Det blir enkelt og greit umulig å ta til seg alt som blir sagt på en, eller to gjennomsyn, men det gir filmen en lengre levetid for meg.

Pattinson imponerer også, og det kommer fra en som synes alt «Twilight»-hatet er urettferdig, til tross for at jeg ikke liker noe med den film-serien. Unggutten har en slags ro over seg som mange misforstår som unyansert skuespill, men som jeg faktisk respekterer. Hele filmen er dialogdrevet og til tross for at den blir uhyre urealistisk i sin presentasjon, er leveringen fin. Det er hos manuset dialogproblemene ligger, ikke hos skuespillerne.

09. The Perks of Being a Wallflower

Dette er en perfekt, såkalt, «coming of age»-film som gir meg sterke assosiasjoner til filmer som «The Myth of the American Sleepover». Det er også en av tre filmer på denne listen som fikk meg til å felle et par tårer, noe som er en bragd i seg selv.

Det er en bok til film adaptasjon, men det som skiller denne fra de utallige andre er at forfatteren av boken har regissert filmen selv. I filmen møter vi en gruppe ungdommer hvor Logan Lerman, Emma Watson og Ezra Miller virkelig viser hva ungdomsskuespillere kan klare. Forholdet mellom de er sårt, vakkert og rørende, uten å bli et klisjéfylt drama.

Filmen viser oss at alle personer har sine egne vanskeligheter, og at uansett hvor tøft du har det vil det finnes folk som bryr seg. Den bagatelliserer heller ingen av de forskjellige problemene, men gjør heller ikke noe overdådig med de. Alt blir holdt i realiteten, noe som gjør historien ekstra sterk. Dette  er en film alle kan relatere til, og en film alle kan forelske seg i.

08. Sound of my Voice

Noen vil kanskje si at dette er et valg fylt til randen av bias. Jeg er nemlig forelsket i Brit Marling, og liker alt hun har gjort så langt i karrieren. Både som skuespillerinne, manusforfatter og regissør.

I «Sound of My Voice» har Marling nok engang samarbeidet med Zal Batmanglij, men denne gang er hun kreditert både som skuespiller og manusforfatter. Ved å ta en titt på Marlings filmografi finner vi en enestående sårhet i nesten alt, og dette er intent unntak.

Jeg vil ikke si for mye om filmens plott, da det kanskje er den mest interessante på årets liste. Det er unikt, spennende og føles veldig viktig. Både i sin samfunnskritiske sans og den mer pompøse fortellerteknikken. Det er også en audiovisuell nytelse, og er uten tvil den filmen som har gitt meg et størst ønske om mer når rulleteksten kom på skjermen, og det er bra.

07. Killer Joe

Det har blitt allment kjent at Matthew McConaughey har kommet (tilbake?) i storform i løp av det siste året. Ikke bare imponerte han i rollen som mannlige stripper i «Magic Mike», men han slo luften ut av meg som tittelkarakteren i «Killer Joe».

Denne sadistiske filmen som har kontroversielle og samfunnskritiske undertoner rennende ut av seg, klarer både å sjokkere og konstantere. Konstanterer at McConaughey virkelig kan tre inn i en rolle bedre enn mange andre kjente Hollywod-fjes og at William Friedkin er nåtidens «master of suspens».

Som «Sound of my Voice» er dette en film som er ekstra… interessant å se uten å vite så alt for mye om plottet eller karakterene i filmen. Filmen byr på en spennende reise med såmange sjangerelementer at en nesten kan bli svimmel, før den konkluderer på skremmende (bokstaveligtalt) godt vis.

06. Kanskje i morgen

«Kanskje i morgen» er en film som dessverre gikk de fleste hus forbi. Dan ble kun distribuert på Ringen Kino i Oslo, og på streaming-tjenesten MUBI i et par uker. På de ukene tok jeg meg tid til å se den mer enn én gang for å si det slik.

Dette er Mariken Halles eksamensfilm fra filmhøyskolen i Gjøteborg, noe som i seg sjølv gjør den spennende. Men når den bryter med alle sjangerkonvensjoner for å skape en dokumentarisk spillefilm hvor karakterene føles 100% ekte er det en unik opplevelse. Jeg unngikk å bruke «filmopplevelse» bevist der.

For dette er mer enn en filmopplevele. Den sto fast hos meg i mange dager etter den første visningen, og jeg klarte ikke å riste av meg en følelse av uro, sammen med lyst til å se den igjen. Nå som den ikke er mulig å få sett lenger sitter jeg med noe jeg kun kan kalle abstinenser, og jeg håper virkelig at Halles film får større distribusjonsvidde eller DVD-lansering i løp av 2013. For her var det latter, irritasjon, spenning og ikke minst tårer.

05. On the Road

Det er nok mange som ser stygt på dataskjermen nå, løfter et øyenbryn og tenker stille for seg selv at denne listen ikke lenger er troverdig. Hvordan kan en film med Kristen Stewart og Gerret Hedlund ligge seg til ro så høyt på listen? Vel, fordi alle skuespillerne i filmen ga sine beste roller noensinne. Det gjelder også Viggo Mortensens lille rolle.

I «On the Road» følger vi forfatteren Sal Paradise (Sam Riley) i hans møte med den karismatiske Dean Moriarty (Garrett Hedlund) og hans kjæreste spilt av Kristen Stewart.  Rileys karakter gir oss en av de bedre og fungerene plottdrivende monologene jeg har sett. Samtidig som den grove og dialektpregete stemmen gir filmen sin egen identitet.

Som «The Perks of Being a Wallflower» er det mye å relatere med i «On the Road», spesielt for meg som  både sliter med skrivekløe og har lignende reiseplaner for 2014.

04. The Dark Knight Rises

Før sommer-blockbustersesongen var ordentlig i gang, var jeg siker på at «Prometheus» ville komme sterkest ut av det hele. Men til tross for at jeg likte den mer enn mange andre, måtte «Prometheus» vike plass fra sommertronen for å gi plass til den orkestralske konklusjonen i Christopher Nolans Batman-trilogi.

Jeg har skrevet både en anmeldelse og en analyse av filmen i etterkant av dens premiere, og kan trygt si at den står som min favoritt i trilogien etter utallige gjensyn.

Det mange har diskutert er hvorvidt Tom Hard klarte å levere en like god skurkerolle som Heath Ledger gjorde i «The Dark Knight», og selv om The Joker er mer ikonisk, fungerer Bane bedre for meg.

03. The Cabin in the Woods

Jeg hadde ventet på «The Cabin in the Woods» i omtrent to år når den endelig hadde premiere på kino tidligere i år. Filmen ble dessverre satt på vent av produksjonsselskapet for noen år tilbake, men den var verdt ventetiden.

«The Cabin in the Woods» er på mange måter et simpelt vennskapsprosjekt mellom Drew Goddard og Joss Whedon, og det kommer godt frem i både manus og regi. Filmen er herlig fortalt og måten den dekonstruerer skrekksjangeren steg for steg er nydelig å følge. Den tar alle klisjéne å snur de på hode, for å så dra det enda lenger.

Jeg har sagt det tidligere, men dette er en film du virkelig bør gå inn i uten å se noen trailere eller detaljerte anmeldelser. Plottet som blir presentert virker kanskje kjedelig i de korte plottsynsopsisene som surrer rundt på nettet, men jeg gikk inn helt blind uten å ha sett en trailer eller leste eneste anmeldelse, og jeg satt lamslått i filmens siste akt.

02. Shame

Noe som ofte gjentar seg når folk lager denne type lister er at de nyeste filmene ligger på topp. De ligger godt i minnebanken og er lettere å se tilbake på for å virkelig vite om de fortjener en plass eller ei. Shame var den første filmen jeg så i 2012, og den holdt førsteplassen i nesten ett år.

Steve McQueen har med sine to spillefilmer markert seg som en ny og spennende auteur som gjør akkurat som han ønsker. Uansett hvor morbid eller kontroversielt det kanskje er. Den første filmens hans, «Hunger» ble fort en favoritt og står fortsatt som en av de beste filmene jeg har sett, og i år fikk McQueen enda en film på den listen.

Shame er et nydelig, men fortsatt grusomt stygt, portrett av en velstående mann fra New York, som også er sexavhenging. Vi følger han gjennom substansløse videosamtaler på nettet og møter med prostituerte i hans overdådige leilighet. Når søsteren hans da flytter inn blir alt mer komplisert, og hans skjulte verden begynner å falle rundt han. Det blir også tydelig at han ikke er alene om å ha sterke og dype følelsesladde problemer, men mer enn dette ønsker jeg ikke å si.

Det som virkelig gir liv til filmen, som i «Hunger», er den mesterlige Michael Fassbender. Mannen har fått sin karriere opp i skyene de siste årene hvor han har tatt del i alt fra store sommer blockbustere til mindre produksjoner som «Shame» og «Hunger». Det er da ikke tvil at det er disse filmene han presterer best i, og jeg ser frem til flere samarbeid mellom McQueen og Fassbender.

01. Looper

Rian Johnsons såkalt tidsreise-film er både unik i sin historie og fortellerteknikk, og audiovisuelle stil. Johnson er ingen nykommer til å gjøre noe spenstig med filmmediet, og til tross for at han ikke revolusjonerte noe med verken «Looper»  eller «Brick» står de som to enestående filmer fra moderne tid.

I «Looper» tar Johnson for seg tidsreise-konseptet og gir oss en fartsfylt historie, som ikke kaster bort tiden på å fortelle hvordan tidsreise liksom skal fungere. Det heter Science Fiction av en grunn, og folk som klager fordi tidsreise-konseptet ikke er realistisk bør lære seg definisjonen av nettopp ”fiction”. Evnt. Ikke se så mye Star Trek.

«Looper» vet også hvor den skal la deg puste og fordøye de velkomponerte actionscenene akkompagnert av et nydelig lydspor. Johson forteller historien slik han ønsker, og gir oss en film som fungerer på alle måter.

Jeg personlig har aldri vært en stor fan av folkeeventyr og Snehvits sjarmerende fortelling har dessverre aldri interessert meg utenfor den nevnte tegnefilmen. Til tross for det ble jeg fanget av Snow White and The Huntsman når de første trailerene ble offentliggjort, og jeg gikk inn i kinosalen med blandede følelser.

Charlize Theron som den onde dronningen Ravenna

Det første som møter oss er noen oversiktsbilder av det nydelige landskapet, med en horribel voice over gjort av Chris Hemsworth i en stakkarslig aksent. Det skapte altså ikke et godt førsteinntrykk, men den første akten sto sterkt sett bort i fra akkurat det. Jeg ble engasjert i plottet, men dessverre kan jeg ikke si det samme for karakterene. Snehvit selv ble spilt på en finfin måte, men manuset så ut til å drite i hennes – og flere – karakterutvikling. Den eneste karakteren som ble ordentlig utviklet (i mine øyne) var den onde dronningen, spilt av Charlize Theron. Hun var intens, fryktinngytende og alt det audiovisuelle rundt denne karakteren var strålende. Det eneste en kan ta bort i fra Theron er ett par stygge dialoger, men dette ligger nok igjen hos manuset.

Ett stykke ut i filmen blir vi introdusert for The Huntsman (Chris Hemsworth), som også blir totalt nedkjørt av et dårlig manus. Hemsworth er absolutt ingen dårlig skuespiller – men heller ingen fantastisk – men i Snow White and the Huntsman blir det bare stakkarslig og generisk. For det første tok han kaka fra Noomi Rapace (Prometheus) på dårlig aksent og for det andre var det umulig for meg å få empati for karakterens problemer – og enda vanskeligere å føle med i kjærlighetshistorien. Mye av skylden kan nok legges på manuset, men det ble dessverre en flat levering av Hemsworth. Derfor var det overraskende at Twilight-stjerna Kristen Stewart ga en så solid rolle som hun gjorde. Hun eier fortsatt ikke ansiktsmimikk så å bruke nærbilder av henne burde blitt tabu etterhvert, men hun overrasket stort.

Det at dvergene ble introdusert så sent i filmen var nok en av de største tabbene på manusfronten. Dramaturgisk var det moro å se dem igjen, men dessverre gikk det ikke an å bli engasjert i deres historie. Og det faktum at de fleste ble portrettert av så mange anerkjente (høye) skuespillere ble bare for dumt og et åpenbart forsøk på å appellere til folkets stjerneønsker. Spesielt kjedelig var det å se Ray Winstone i en slik rolle.

Chris Hemsworth med en latterlig aksent i Snow White and The Huntsman

Siden vi kjenner eventyret er det ikke så mye jeg trenger å si om plottet. Det er noe endret og er interessant nok i seg selv, men blir bare kjedelig og forutsigbar i utførelse. Jeg forventet ikke å bli overrasket av plottet, men når alt som skjer er som tatt fra eventyrkonvensjonene blir det rett og slett for kjedelig. Selv fotoarbeidet ble en eksakt kopi av så mange andre eventyrfilmer og jeg ble fullstendig oppgitt av filmens sluttbilde i form av et dollyzoom ut en dør. Det er greit at de vil beholde eventyrsjangeren i det som nesten blir en actionfilm, men det blir alt for lite subtilt, og subtilitet er essensielt i slike eventyrfilmer, syntes jeg.

En av filmens mange unødvendige scener som fungerer som trailer-bait?

Det er også tydelig at regissør/manusforfatter ikke klarte å bestemme seg for hva de egentlig ville fokusere på. I det ene øyeblikket er det intens historiefortelling, mens i det neste blir det bare en audiovisuell opplevelse. Det var også ett par scener som rett og slett virket malplassert (se bilde over) i filmens helhet. Jeg skjønner at “troll-scenen” var med for å vise Snehvits “evner”, men det var smertefult tydelig at trollet trailer-bait. Noe annet jeg tenkte på – og har prøvd å finne ut av – er hvorfor “tre dråper blod” var så fremtredende. Ikke bare blod. Tallet tre kom igjen flere ganger – gjerne i form av væske – men jeg klarte aldri å finne en grunn for det. Kanskje det er slik i det klassiske eventyret og at filmen ikke fortalte det godt nok, men det er selvsagt bare flisespikking som ingen andre en filmentusiaster legger merke til.

Når det gjelder filmens audiovisuelle presentasjon var den det beste med filmen. Spesielt en skogscene var nydelig satt sammen og herlig for øynene. Dessverre ga den oss ikke noe mer enn akkurat det, men det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.

KONKLUSJON: 

Snow White and the Huntsman vil nok slå godt an i mange forskjellige målgrupper. Den inneholder nok action/eventyr til å appellere til ungdomsguttene og trekantdramaet som Snehvit er innvolvert i vil nok ta fyr hos Twilight-jentene. Den mangler på så å si alt, men blir fortsatt underholdende – men kunne ha tjent på å kuttet ned litt på spilletiden (ser da på endel unødvendige scener). Men er du interessert i klassiske eventyrfortellinger er nok denne midt i blinken for deg. Den kjører det trygt og gjør ingenting nytt, noe som blir litt kjedelig for meg.

I The Master følger vi  Joaquin Phoenix og Phillip Seymour Hoffman som hovedrolleinnhaverne i et dramastykke satt til 50-tallet, hvor  Hoffmans karismatiske karakter leder en religiøs bevegelse. Phoenix – starter som en tapt sjel – men finner muligens løsningen hos Hoffman og de utvikler et spesielt personlig- og arbeidsforhold.

Som den første traileren avslørte tidligere i år, vil The Master passe perfekt inn i Paul Thomas Andersons filmografi. Med et nostalgisk fotoarbeid og et drømmeaktig lydspor får jeg straks assosiasjoner til filmkunsten som vi sjeldent ser i dag. Johnny Greenwood er tilbake med lydsporet, men denne gang har PTA fått med seg fotoeksperten Mihai Malaimare Jr. til å stå bak kameraet. Malaimare Jr. har tidligere jobbet med flere av Francis Ford Coppolas prosjekter og har virkelig imponert der.

The Master har enda ikke fått en norsk distribusjon, men vil mest sannsynlig bli plukket opp i nær fremtid. 

Serien er produsert, skrevet og i det hele tatt realisert av Lena Dunham. Hun spiller også ei av jentene (nummer to fra høyre) og sammen med Judd Apatow har de lagd en “jenteserie” som både analyserer New York-livet og forteller en spennende historie full av intriger og problemer.

Dette høres kanskje fryktelig banalt ut, og når vi ser på serier som Sex and the City (som Girls ofte blir assosiasert med) ville jeg sagt meg enig, men her blir det hele håndtert på en unik og annerledes måte, som skiller serien fra alle andre. Sant nok følger den HBO-standeren og inneholder utallige sexscener, men disse er ubehagelige, pinlige og realistiske. I konstrast til Game of Throens osv. Konsekvensene av sex blir tatt opp til debatt og ingenting som skjer blir feid under teppet fordi tabuemner som abort og sexsykdommer sjeldent tester positivt på seertallene.

Den lille venninegjengen vokser opp med det meste: De har egne leiligheter og (noen) får finansiell støtte fra foreldre eller støtteoriganisjasjoner. De er delvis motebevist og følger alle konvensjonene for en slik Sex and the City-serie på overflaten, men det er Dunhams kritiske – og nesten satiriske – grep som gjør den minneverdig.

Siden serien startet for ca. 10 uker siden har den gått gjennom en enorm storm av kritikk, spesielt rettet mot multikulturalismens sted i serien, eller mangelen på dens sted. Det blir delvis tatt opp i serien, men det er ingen fargede karakterer å se. Dunham har selv kommentert saken – hvor hun sier at hun ikke kjenner noen fargede godt nok til å karakterisere dem på TV – og jeg må godta den. Disse jentene er nemlig så godt skrevet at det blir tydelig hvor inspirasjonen kommer fra. Dette er personlige erfaringer o.l. som blir portrettert på TV-skjermen og at det er mangel på multikulturalisme blir ikke et stort problem for meg. Og, Community-stjernen Donald Glover skal visst nok spille en rolle i den andre sesongen.

Det finnes også et par andre aspekter som blir kritisert, som at karakterene blir intensjonelt idiotifisert for underholdning, men jeg personlig – PS: Jeg er ikke en tjueår ung jente – syntes denne fremstillingen virker ekte og rå. Men disse småproblemene, blir fullstendig overskygget av velskrevne manus og herlige skuespillerprestasjoner fra alle hold (ikke bare jentene).

Den siste episoden av den første sesongen ble sendt på Amerikansk TV natt til mandag (norsk tid) og selv om ingen dato er satt, er det klart at serien vil komme tilbake med 10 nye episoder. Jeg gleder meg!